På flyfotoet fra 1959 kan man på jordet nedunder Nerjordet på Haug (vi hadde ikke noe navn på det) se lyse flekker i regelmessige striper. Bildet er tatt i mai og våronna er gjort, noe som kan ses av de homogene grånyansene på jordene rundt. På dette jordet er det tydeligvis førsteårs eng og det betyr at det ble gjenlagt året før. De lyse flekkene er et resultat av tresking fra hesjene som ble mulig da skurtreskeren kom.
Selvbinderen på tur ut
Selvbinderen, som ble vanlig i norsk jordbruk rundt 1900, slo kornet og bandt det til kornband som den kastet ut ettersom man kjørte. For å tørke kornet kunne det henges opp på hesjer, settes på staur eller reises ved at flere kornband ble satt på høykant med toppen mot hverandre.
Her treskes det fra hesjen, men med annet utstyr enn det var i Prestegarden
Når det var tørt ble det kjørt inn på låven. Sent på høsten, når alt annet utearbeid var ferdig ble det tresket på treskeverk. Jeg kan ikke huske annet enn at kornet i Prestegården ble hengt på hesje og dette var en så å si enerådende metode i bygda. Da skurtreskeren gjorde sitt inntog forandret dette denne arbeidsmetoden ved at treskingen foregikk ute og man slapp den slitsomme og helsefarlige jobben med tresking inne. Til gjengjeld måtte man kjøre inn halmen og agnene. Hvis åkeren hadde gjenlegg, «tisåing», måtte rester etter treskinga fjernes nøye for å ikke hindre graset å vokse. Bildet viser gjenværende agner på bakken og dette framstår som lyse flekker.
Claasen gjorde sitt inntog
På Børstad kjøpte man ny skurtresker sammen med Alm. Dette var en Claas Junior som måtte være spesielt konstruert for å treske ved hesjene. Etter et år eller to skaffet far og Ole Øksne seg en tilsvarende tresker. Claasen var ulik alle andre treskere som vi kjente og hadde et nedfellbart skjærebord. Over skjærebordet satt vinna som «kammet» kornet inn mot kniven og inn på duken.
Tresking på Alm med David Brown og Claas. Hans Børstad på traktoren. Harald Børstad i midten bak. Den som passer sekkene er ikke kjent.
Denne transporterte «loa» inn til slageren som slo av kornet slik at det kunne sorteres ut. Ytterst på skjærebordet satt «torpedoen» som holdt orden på åkeren ytterst i skåret. Claasen ble slept etter traktoren og gikk på to hjul som visstnok skulle være flyhjul. Dette var spesielt eksotisk for oss. Claas kom fra Vest-Tyskland og vi fantaserte om at disse «flyhjula» kom fra et tysk krigsfly. Når treskeren skulle transporteres langs vegen måtte vinna tas av og skjærebordet heises opp. Når det skulle treskes langs hesjene måtte kniven, vinna og «torpedoen» tas av og man fikk da tilgang til å legge loa inn på duken fra tre sider. Dette gjorde Claasen så velegnet til dette arbeidet.
Skurtreskeren ble brukt som mobilt treskeverk
De kornsortene som var i bruk var sent modne og ofte kunne våronna også dra ut. Innhøstinga kom ofte sent men når man brukte selvbinder var ikke dette så farlig. Det var god kontroll over høsting og tørking allikevel. Selvbinderen kunne brukes så sant det var framkommelig på jordet selv om kornet hverken var modent eller tørt. Det var hester som trakk denne til å begynne med. Da traktoren kom ble det en rask slutt på dette. Hvis man skulle bruke treskeren i skåret måtte kornet være tørt og dette kunne være vanskelig helt til man fikk kornsorter som gikk tidligere fram.
Skurtreskeren ble brukt slik den var ment
Denne praksisen med å treske fra hesjen gikk fort av moten fordi man skjønte at det lå stor effektivisering i å bruke skurtreskeren slik den var ment, nemlig å skjære kornet og treske det samtidig. Jeg tror ikke at vi praktiserte tresking fra hesjen i mer enn to-tre år før nye kornsorter kom og selvbinderen ble parkert. Man var selvfølgelig utsatt for naturens luner som gjorde innhøstingen vanskelig, men det var ingen veg tilbake. Jeg husker at det kom snø før treskingen var ferdig og at det ble levert korn med isklumper i. Dette som førte til at kornlasset kom i retur. Noe korn snødde også ned, og jeg vet at far i hvert fall én vår tresket korn som hadde ligget under snøen om vinteren. Utbyttet var nok magert så jeg vet ikke om det var bryet verd.
Tilbake til en dag i mai 1959