Gaven fra Kauffeldt

Da Wexel Hansen Kauffeldt testamenterte sin formue til Gjøvik by og Vardal herred i 1857 kunne han ikke vite hvilke viktige bidrag dette skulle gi til vern av fortidsminner i distriktet. Kauffeldt satte som betingelse at byen Gjøvik skulle være etablert innen fem år, og midlene skulle benyttes til fattiganstalt for Gjøvik og Vardal. Bystifterne klarte fristen, og i 1869 ble Øverby og deler av Eik kjøpt til formålet. Gardene hadde store arealer, mer enn tilstrekkelig til drift av institusjonen. Med en kommunal eier, som ikke hadde gardbrukerambisjoner, ble skog og utmark liggende i fred for inngrep i form av oppdyrking. Det store feltet med gamle dyrkningsrøyser i Øverbymarka fikk derfor ligge i fred. Vestover, gjennom hele bygda, hadde jorda i forhistorisk tid vært dyrket på samme måte. Men arbeidsomme bønder forbedret jordvegen, dyrket stadig med, og de gamle dyrkningsrøysene forsvant.

Gå direkte til oversikt over bygninger her…

Foto: Postkort Eiktunet

Kart Eiktunet 1964

På husmannsplassen «Prekalitt» ble også de gamle dyrkingsrøysene mellom bergnabbene liggende urørte. Navnet var svært betegnende fordi de små jordflekkene mellom røyser og fjellknatter ikke var til noe annet enn å «preka» (pirke) i. Da initiativtakerne til et friluftsmuseum kom til eierkommunene med sine ideer var det ikke vanskelig å få gehør for disse. De fikk tilgang til et område som fagfolk betegnet som «meget velegnet», og som i ettertid har blitt en perle for utfluktsformål.

Initiativtakerne

Torgeir Lauvdal (1880-1971) var lærer og klokker i Vardal. Han var særdeles historieinteressert og forfattet bygdebok for Vardal i fire bind. Dette var et arbeid som pågikk i hele 25 år fra 1916. I perioden 1950 til 1954 var han redaktør for bygdebok for Biri-Snertingdal i tre bind. Det var naturlig at denne mannen, gjennom sitt arbeid med lokal historie, fikk et brennende ønske om å få i stand et museum for å ta vare på fysiske kulturminner.

Les mer om Torgeir Lauvdal

Ole J. Ringstad (1883-1972) var også opptatt av historie og hadde etter krigen korte innlegg i lokalpressen under pseudonymet «Ola frå Vardal». Her kom han ofte inn på museumssaken. Han fikk følge av Torgeir Lauvdal som ivret for samme sak. Senere kom også Ludvig Skjerven (1884-1967) på banen med sine tallrike artikler under vignetten «Bygda og tunet». Også i Snertingdal var det en skrivefør mann med stor historieinteresse, nemlig Halvard Oudenstad (1904-1997). Oudenstad skulle få stor betydning for Eiktunet, og han var en mann Lauvdal samarbeidet tett med i bygdebokkomitéen i Biri-Snertingdal.

Les mer om Ole J. Ringstad

Les om familiene Haugom ,  Ringstad og Berntzen her…

Les mer om Halvard Oudenstad

Jon Feiring om Halvard Oudenstad i årbok nr. 7

Det var Torgeir Lauvdal som tok initiativet til et felles museumslag for Biri, Snertingdal og Vardal på et møte i 1952. Idéen fikk full tilslutning på møtet og det ble utnevnt en arbeidsnemnd med tre medlemmer for hver bygd, med Lauvdal som leder. Hovedoppgaven for arbeidsnemnda var selvfølgelig å finne et passende område for et friluftsmuseum. Til å begynne med mente man at en sted i Redalen kunne være riktig, geografisk sett. Ganske snart viste det seg at interessen i Biri for et felles museumsanlegg ikke var til stede. I 1953 måtte man konstatere at Biri ikke ble med videre, og lokaliseringsspørsmålet måtte vurderes på nytt. Noen måtte i lengre tid ha tenkt på at området ved Øverby lå godt til rette for formålet. Gjennom tallrike henvendelser og møter ble opinion og beslutningstakere bearbeidet. Allerede høsten 1953 forelå positive signaler fra Vardal kommune.

Ludvig Skjerven var nå den førende skikkelsen i arbeidet med å virkeliggjøre drømmen. Torgeir Lauvdal var en aldrende mann og dessuten svært opptatt med bygdebokprosjektet Biri-Snertingdal. Ludvig Skjerven var ikke så mye yngre, men han hadde en brennende interesse for saken. Hjemme på By hadde han dessuten kona Johanna som var like interessert. Etter tidens rollefordeling var det selvfølgelig Ludvig som figurerte utad i alle sammenhenger, men han var alltid påpasselig med å berømme Johanna for hennes tålmodige og innsiktsfulle støtte.

Les om bygningene på Eiktunet her…

Et heldig valg av museumsområde

Området «Prekalitt» var en husmannsplass som hadde tilhørt garden Eik. Etter Gjøvik og Vardals oppkjøp i 1869 ble Eik og Øverby slått sammen. Museumslaget måtte derfor også forholde seg til Gjøvik kommune som deleier. Bystyret stilte seg i likhet med Vardals kommunestyre seg positive og i januar 1954 forelå tilsagnet.

Les mer om Ludvig Skjerven

Les avisinnlegg som Ludvig Skjerven skrev: Bygda og tunet

Les om By og Ludvig Skjerven her…

Lars Houth stikker ut tomt for kvernhus.

I god tid før dette hadde Ludvig Skjerven engasjert førstekonservator hos Riksantikvaren, Halvor Vreim, til å bistå i utviklingsarbeidet. Høsten 1953 tok den travle mannen turen fra Oslo. Sammen med Ludvig Skjerven fikk han befart det tiltenkte museumsområdet, og de rakk også besøk på Svartåsen og Breiskallen for å se på aktuelle hus. Vreim fulgte opp med et brev hvor han karakteriserte området for «meget velegnet». I 1954 utarbeidet så Vreim en plan for det som ble den første del av Eiktunet.

Les mer om Halvor Vreim

Ludvig Skjerven var flink til å utnytte sine forbindelser. Bror til Ludvigs kone Johanna, Lars Houth, var ingeniør. Han utarbeidet i 1954 et kart over Eiktunet. Flere av ideene som kommer til uttrykk på dette ble aldri realisert.

Kart utarbeidet av Lars Houth 1954

Eiktunet 1955. Foto: Ludvig Skjerven

Museumsbygging i en fart

I løpet av året 1955 klarte museumslaget å ta ned fire hus, transportere disse til Eiktunet, og få satt dem opp igjen. Dette er de husene som nå omrammer gardstunet som var hovedinnholdet i drømmen som ildsjelene hadde. Da sesongen var over ble det hele rundet av med en grautfest på By for de involverte. Torgeir Lauvdal var da ute av bildet i museumslaget Men det må ha vært en stor fornøyelse for ham å konstatere at det initiativet han hadde tre år tidligere virkelig hadde truffet en nerve i bygdefolket.

Eiktunet 1955. Foto: Ludvig Skjerven

Museumslaget hadde i løpet av tre år, gjennom en kraftanstrengelse, fått realisert selve «grunnmuren» for bygdemuséet. Samtidig hadde de også oppnådd så stor velvilje at tilgangen på nye husobjekter til samlingen ikke var noe problem. De greide også å skaffe nødvendige midler gjennom offentlige og private bidrag samt medlemskontingenter. Det ble noen år arrangert jonsokfester med opptil 5000 deltakere. Disse skaffet betydelige midler som kunne benyttes til videre utvikling.

Grautfest på By 21. november 1955. Fra venstre: Eieren av Breiskallen gård Haavald Schjerven, Johanne Skjerven, varaordfører i Gjøvik Nils Frydenlund, Aslaug Schjerven, og Ludvig Skjerven. Helt til høyre med ryggen mot kamera: Ole J. Ringstad. Foto: Ludvig Skjerven

«Eiktunets far» fratrer

I en alder av 76 år måtte Ludvig Skjerven i 1960 frasi seg gjenvalg som formann. Den naturlige arvtakeren ble makkeren Halvard Oudenstad. Ved avgangen ble Ludvig Skjerven og kona Johanna sterkt hyllet for sin innsats. De ble da utnevnt til museumslagets første æresmedlemmer, og Ludvig skulle for ettertiden få den uoffisielle hederstittelen «Eiktunets far».

Alf R. Iversen var Vardals siste ordfører og en sterk støttespiller for Eiktunet. Etter at Oudenstad takket for seg, kom Iversen inn som formann i museumslaget. I 1978 kom man til et vendepunkt ved å innse at det måtte drives mer profesjonelt med hensyn til økonomi og drift. Alf R. Iversen gikk da over i en rolle som bestyrer og i 1979 ble muséet gitt til Gjøvik kommune. Museumslagets viktigste oppgave var nå fullført, og det ble besluttet å la det gå til oppløsning.

Les om bygninger som kunne ha kommet til Eiktunet her…

Ny organisering og nye oppgaver

I 1982 ble nye oppgaver lagt til muséet. Det ble da opprettet en avdeling av Opplandsarkivet på Eiktunets område, og det ble satt opp et eget bygg for formålet. 10 år senere kom en utvidelse i form av et ildfast magasin. Alf R. Iversen gikk av som bestyrer i 1984 og mag. art. Anne-Lise Svendsen ble i 1985 ansatt som konservator.

Kulturvernet i Gjøvik gjennomgikk i 1997 en omfattende reorganisering. Eiktunet ble slått sammen med Gjøvik Gårds Kultursenter til Gjøvik Historiske samlinger. Fra 1999 var Lissie Norland ansatt som museumsleder. I 2005 kom enda en ny organisering. Mjøssamlingene på Minnesund, Toten Økomuseum og Gjøvik Historiske Samlinger kom da under felles forvaltning i Mjøsmuséet AS. Dette selskapet har følgende eiere:

Gjøvik kommune                                                           50 %

Stiftelsen Toten Økomuseum og Historielag          24 %

Østre Toten Kommune                                                12 %

Vestre Toten Kommune                                              12 %

Mjøssamlingene                                                             2 %